Sladder før sanheten?

"Alle utsettes for sladder hver dag. Vi sladrer om kjendiser, naboen og venner.
Og vi elsker det. Skal vi tro en ny studie, velger vi ofte å tro på sladder selv om vi egentlig skjønner at det ikke er sant."

Er det virkelig så ille? Hvilken sosial funksjon har egentlig sladder? Funksjonen er nok sammensatt, men vi kan med sikkerhet fastlå at det må minst være en kombinasjon av omsorg, manipulering, skadefryd og det å gjøre seg interessant. Sladder selger. Vi synes rett og slett å elske det.

Sladder forekommer i alle sosiale lag. Den eneste forskjellen er at innpakningspapiret kan være så forskjellig. Raffinert sladder kan man kalle fremstillingen de aller mest sofistikerte bruker. Budskapet "frames" på en annen måte og fremstår dermed mer reflektert og analytisk. Ingen grunn til å la seg lure, vil jeg påstå. Moralen er neppe mer høyverdig av en slik prosess.

Jeg tror fenomet er en del av oss og at vi vanskelig kan moralisere over det. Vi bør vel i hovedsak nøye oss med at man bør tilstrebe å forvisse seg om at det i det minste er nogelunde hold i fremstillingen. Det er vel dessuten bedre å pynte på i historen enn å spekulere ytterligere?

Trygghet under falskt flagg?

Hva innebærer ordet "trygghet"? En reell trygghet, eller rammer som gjør av vi føler oss trygge? Det er en vesentlig forskjell der. Det å skape reell trygghet er langt mer komplisert. I et slikt tilfelle er det snakk om etterprøvbarhet, det at man virkelig kan føre rimelig bevis for at det er substans bak tiltak. Jeg undres ofte når jeg står på flyplassen, hvor jeg sjekkes, scannes og visiteres etter alle kunstens regler - hvorfor gjør de nå dette og hva tjener det til?

Jeg vet jo hva den offisielle forklaringen er. De søker etter mennesker som kan gjøre luften uttrygg. Reelt sett er vel risikoen størst for at freden forstyrres av at en trønder spretter flasken fra taxfree butikken. Det kan føre til bråk, i værste fall at man må nødlande i Købehavn å få fyren i kasjotten. Slikt har ikke bare bare hendt en gang, har jeg hørt. Men tilbake til realitetene. Er det hele et spill for galleriet? Jeg tør ikke våge påstanden at det er det, men mine mistanker har jeg hatt. Folk får en følelse av at tiltakene gir en trygghet, da kan det være det samme med realitetene.

Dersom man koster på seg et svært forenklet kost-nytte perspektiv, vil muligens regnestykket vanskelig kunne gå opp. Formålet er, om enn diffust, å skape tilfredstillende sikkerhet rundt lufttransport. Det må vel sies å være gevinsten. På den annen side har vi kostnadene - tiltakene i seg selv koster milliarder av kroner hvert år, i tillegg kommer kostnadene som påføres hver passasjer i form av tidskostnader, redusert livskvalitet ved køståing og ikke minst påkjenningen på hjertet av irritasjonen over å måtte helle ut store deler av veskeinnholdet i toalettvesken. Hvordan summen av regnestykket blir, har jeg vanskeligheter for å slå fast.

Jeg vet nå ikke, men det er heller ikke meg som burde ha plikt til å gi svarene. Det er det de som krever tiltakene som bør. Jeg tror de desverre kan ta litt av, for det er jo ikke deres lommebok og fritid alene som blir rammet. Kostnadene, både i kroner og irritasjon bærer vi alle. La det til slutt være sagt - jeg ønsker ikke med dette å fjerne tiltakene, bare forvisse meg om at de har verdi.

Hvem er du?

Det sies at dersom du ikke kan Googles, er du et null. Du må sette spor på nettet, men disse skal være riktige. Vi snakker om framing, hvordan du vil fremstå for omverden. Du kan til en viss grad påvirke dette selv gjennom aktivt å bidra med positivt materiale på nettet. Sånn sett kan vi vel si at en viktig oppgave for deg er å pusse på reklametavlen mens de enda kan. Arbeidsgiverne vil nok bruke de mulighetene de har for å skaffe seg kunnskap om sine potensielle ansatte. Finner de ingeting er det mistenkelig, så noe må du gi dem. Sørg for at det er ting som selger. Bildet hvor du henger utenfor rekken og kvitter deg med festmåltidet er neppe noe som øker aksjene dine. Begynn allerede idag og sørg for at du har et navn du kan leve med. Pass deg for venner som ønsker å dele deres felles tvilsomme opplevelser med andre på nettet. Forlang i det minste at de skal fremstille deg i et positivt lys. Tenk preventivt, oppvaskjobben er så mye mer krevende.

Den globale landsby

Internet har revolusjoner måten vi samhandler på. Ikke at det skal være en nyhet, men for oss som vokste opp da det var ventetid på vanlig telefon slår det hvor fantastisk det hele er. Både datamaskin og abonnement kan skaffes på dagen. Så fyker man over landegrenser med et tastetrykk og reflekterer lite over hvordan det er mulig. Grensesprengende heter det vel.

Spredning av informasjon er kanskje den viktigste garantist for fred og demokrati. Mennesker som av statsmakten tidligere definerte som fiender, kan faktisk snakke sammen og danne seg sin egen mening. En liten telefon til Russland på 70-tallet for å høre hvordan Ivan hadde det, ville trolig utløst full telefonovervåkning. I dag kan man surfe hvor man vil uten synlige hindre. Det sitter nok noen som fortsatt følger med, men det er for mange av oss som rir på bølgen til at det er suspekt. Informasjonen og utveksling av synspunkter flyter nærmest fritt. Til og med juntaen i Burma har problemer med å skjule sine overgrep. Vi lever i en slags global landsby hvor alle kan snakke med alle. Selv om språket fortsatt er en hindring, er det nok bare et tidsspørsmål før den saken er løst.

Hva trigger deg?

Hva som pirrer nysjerrighet er nok individuelt. Forestill deg påstånden at du er nysjerrig av natur. Helt fra du var liten var du søkende, stilte spørsmål og ville vite. Kan hende vi bare er sånn, vi mennesker. Kan hende er det nettopp det evolusjonen har avlet frem. Gjennom det å stille spørsmål og søke svar, har vi blitt tilpasset og moderne. Noen er nysjerrige på teknologi og vitenskap, andre på hva nabo, kjendiser og venner foretar seg. Jeg skal ikke moralisere over hva som er renskåret og edelt, men tenker meg at en brorpart er mest opptatt av det siste. Selv mennesker som omtaler den kulørte pressen med forakt, må vel erkjenne at forsidene i det minst kan pirre nysjerrigheten. Uansett så selger nå bladene som aldri før, neppe fordi de inneholder beskrivelse av tv-programmet.

En ny dag i morgen?

"Du skal få en dag i morra, med blanke ark og fargestifter til..." sang Prøysen

Blanke ark og fargestifter blir det stadig mindre av. Mange må dra med seg brukte ark og fargestifter fra kvelder før. Mulighetene for sosial rehabilitering får stadig vanskeligere kår. En gang tulling, alltid tulling - en gang kjeltring, alltid kjeltring - ser ut til å være dagens parole.

Hvor dette fører samfunnet vårt, vil bare tiden vise. Jeg tenker tilbake til min gamle rektor på barneskolen som en gang sa "Nå glemmer vi dette, men gjør du det en gang til, kommer jeg plutselig på det igjen" . Det er mye visdom i disse ordene. Ett eller annet sted på veien forsvant rektors innsikt.

Dagens nyheter

På stedet jeg vokste opp bodde en dame som het Borgfrid. Vi kalte henne bare "dagens nyheter". Damen hadde en spesiell forkjærlighet for andres privatliv og gikk ikke av veien for berike sine kunnskaper ytterlig på de mest underfundige måter. Borgfrid var dog ikke smålig, hun delte sine nyervervede kunnskaper med alle og enhver. Skulle du spre noe raskt i bygda var gamle Borgfrid redningen. Foret med ny kunnskap skjøt den gamle, skrøpelige kroppen fart. Full av forventning stoppet folk i veikanten og forsynte seg grådig av siste nytt.

"Ja, bare mellom oss...", pleide Borgfrid å starte med. Det fikk selv den mest uinteresserte til å spisse øret.

Borgfrid er for leng skjult av seks favner jord, men hennes ånd lever videre. Sladderet har funnet nye kanaler, gjennom nettet. Borgfrid hadde nok nikket anerkjennende til det hele, men å starte med "Ja, bare mellom oss..." er vel historie.

I kjellere, hyller og skap....?

Alle taler varm om sikkerhetskopier. Det jeg er opptatt av, er hvor disse havner etter hvert? Samling av kunnskap om min adferd, vurderinger, handlingsalternativer, valg og andre personlig karakteristika ligger der.

- Hvorfor skal vi slette noe, det kan jo komme til nytte en dag. Dessuten er det så mye styr å få fjernet det. Hiv det ned i kjelleren.

Sånn havner sikkerhetskopier i glemselens slør for noen år. Kanskje bare ligger de der å samler støv. Mulig vil de aldri mer vil se dagens lys, men enn om de gjør det? Hvem eier informasjonen og hvem kan jeg stille til ansvar om den blir spredd? Redningen så langt har trolig vært at gamle sikkerhetskopier vanskelig lar seg gjenskape. De er en realitet som slett ikke trenger å gjelde for de neste tiår. Ting vi helst vil glemme, har en lei tendens til å dukke opp igjen på en ubehaglig måte. Er du med meg?

Big brother, big mother

Georg Orwell setter i boken 1984 navn på overvåkningssamfunnet. Begrepet "big brother" er for lengst en naturlig del av språket vårt og gir ulike assosiasjoner avhengig av hvem man spør.

- Jeg har da ikke noe å skjule, så hvis de vil, er det bare å overvåke.

Hva den enkelte legger i "de" er uvisst, men trolig sikter et stort flertall til de som bekjemper kriminalitet. De legger til grunn at alle som gjør seg kjent med de mange personlige forhold, har vektige grunner for det. Tross alt, ressonerer man, blir kjeltringene tatt og da er mitt offer så lite. Er det virkelig det?

Hva er det egentlig man mister når privatlivet skrumper inn? Jeg tror få reflekterer over dette før de selv har mistet kontrollen med å bestemme svaret. Bekymringen bør vel ikke konsentreres om lovvokterne, men alle som samler inn data i deres tjenste. Hva gjør de med denne informasjonen under sin varetekt? Behandler de den med respekt og verdighet?

Men kamera lyver ikke

Er du blant de som sverger til overvåkning? Hvem tør vel å krenke ditt legeme når filmrullene surrer i det fjerne? Om du skulle bli forurlempet har du i det minste bevis. Det gir deg nok i det minste en god porsjon velvære å vite. Falsk trygghet er bedre enn ingen trygghet, ikke sant? Men hva forventer du av kameraene egentlig? At de på andre siden skal ta aksjon? Du tror vel ikke noen sitter å følger med på monitorer bare for å beskytte deg? Full beredskap bare for din skyld?

Jeg forstår deg, men ønsker at du skal forlange reell trygghet. Du skal kunne gå fritt i gaten uten at noen skal gjøre deg vondt. Still forventninger som monner, "Karl Johan fri for vold" eller "trygg vei hjem". Det er det som gjelder. Krav om stadig mer kamera er en avsporing av debatten - kom på sporet igjen, så står vi sammen.

Si meg hvem du omgås.....

Si meg hvem du omgås, skal jeg si deg hvem du er. Gamle visdomsord er ikke lenger hva de var. I dag dreier det seg om å spinne nettverk. Som en edderkopp kaster man ut sine klebrige tråder i alle retninger. Om trådene fester seg, er det et ekte bevis på at man er verdsatt.

Her forleden dag fikk jeg en mail som var sendt av en gammel klassevennine. Godt tilrettelagt av en netttjeneste naturligvis, stod det at hun så på meg som en venn. Spørsmålet var åpenbart. Gjorde jeg det samme? Det eneste jeg trengte å gjøre var å trykke ja eller nei. I samme åndedrag ble jeg minnet om at å avstå fra å svare like gjerne ville tolkes som en avvisning. Smarte karer tenkte jeg, de som har tilrettelagt tjenesten. De bruker like godt sine egne kunder som frontsoldater for å hanke inn enda en i folden.

Nettverksbygging på nettet har gått som en farsott gjennom landet vårt. Begreper som "facebook" og liknende har i løpet av natten gått fra et fremmedord til et fenomen.

- Hva? Er du ikke på facebook? Nei, da så.

Man kunne formelig se at uttrykket "særing" ble undertrykt av leppene. De sosiale rammene endrer seg raskt på nettet. Det som er kult idag, suger i morgen. Kanskje bør jeg se å svare venninen min, for venn er hun jo. Dessuten kan det være at om jeg venter et par uker, så surfer hun videre på en ny farsott - da får jeg neppe en ny invitasjon.

En for meg?

Nettsider som tilbyr assistanse i jakten på kjærligheten vokser frem som paddehatter. Tilbudet dekker åpenbart et behov for et bredt spekter av befolkningen, ung som gammel. Her kan man med påtatt anonymitet legge ut om de mest raffinerte og spennende personlige beskrivelser om seg selv, uten å avsløre hvem man er. Det gjøres først for den eller de innehaveren finner det formålstjenlig å ha tettere kontakt med. I forkant har dialogen gått varmt over chatt og e-post, slik at kun det magiske øyeblikk hvor de fire søkende øyne møttes gjenstår. Er hun den rette for meg tro? Livets harde realitet kan knuse drømmer i løpet av sekunder. Det å møtes ansikt til ansikt er ikke spøk. Man kan ikke lenger presentere seg slik man vil at andre skal oppfatte enn, men er prisgitt et annet menneskes kritiske blikk.

- Vi følte nesten at vi kjente hverandre før vi møttes, sa en venn av meg som hadde møtt sin siste håpefulle. - Men hun var ikke som jeg trodde, fortsatte han. Han hadde slitt seg gjennom en hel kveld uten annet resultat enn å knuse nok et håp. Livet hans gikk videre det.

Vi kaster skygger inn i et nytt, spennende landskap. På disse sidene kan du selv bestemme form og farge, men det å være for kreativ kan slå hardt tilbake. Urettmessig markedsføring av seg selv blir sjeldent godt mottatt.

Om å være med

I gamle dager trengte man kabel eller frimerke for å kommunisere. Det er et for lengst avsluttet kapittel. Ting skal være trådløst i dag og oppkobling skal helst skje automatisk, uten at bruker merker noe som helst. Er du trendy sørger du for å være tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Når jeg engang blir bestefar kan jeg fortelle mine barnebarn om gamle dager. Den gang man skaffet seg brevvenner og måtte vente opptil en uke før man fikk svar. Med spenning løp vi til postkassen. Noe til meg i dag tro? Mor og far hadde full kontroll. Selv feil farge på konvolutten kunne utløse de mest ubehagelige spørsmål.

Allerede på midten av 90-tallet begynte jeg å se litt rart på folk som ikke hadde vett på å skaffe seg mobil. En venn av meg hadde mobiltelefon, men skrudde den kun på når han selv trengte å kommunisere. Alle som prøvde å nå han hadde ikke samme hell. Grenseløst irriterende var det, men av respekt for hans valgfrihet, sa jeg aldri noe.

Barn av vårt århundre er ikke så gamle før de klargjør at et liv uten mobiltelefon er ganske så utenkelig. Med på kjøpet får man både kamera, videokamera, avtalekalender, radio og MP3 spiller. Barn og unge vokser inn i en slags symbiose med teknologien. Teknologien og behovene utfyller hverandre.

Tiden er over da en mobil er det eneste saliggjørende. De som vil henge med bør ha konstant tilgang til datamaskin. Tjenester som nettspill, e-post, Skype eller MSN er for lengst blitt en del av det norske språk. For lagt fravær fra disse teknologiene kan utløse de sterkeste abstinenser. Deler av det sosiale liv kan faktisk hemmes. Mens foreldre er av den oppfatning at poden kun sitter å ser inn i en skjerm, pleier han sitt nettverk. Han kan ha samtalen gående med mange av vennene sine, parallelt med at han spiller et spill, ser på TV og lytter til musikk. Nå og da popper det opp meldinger som skal bearbeides og besvares. Kommunikasjonen er neppe av høyverdig prosa, men riktig for situasjonen og formålet. De mest avanserte bruker også webkamera, slik at man kan se den man kommuniserer med.

Det er lett å forstå for at barn og unge ønsker å bruke tid i den teknologiske verden. Her strømmer stimuliene i et tempo som ingen kan konkurrere med. Tiden i den virkelige verden vil kunne fremstå som trist å grå. Vi er kommet til øyeblikksamfunnet hvor inntrykk strømmer inn gjennom alle sanseorganer, i et tempo ingen tidligere generasjoner har sett maken til. Jeg vil ikke gå i fellen å si at alt var bedre i gamle dager, men lettere var det nok.

Personvern selv for ekshibisjonistene?

Viljen til å dele privatlivet med andre kan tilsynelatende være ganske så forskjellig fra menneske til menneske. Noen lever et ganske så tilbaketrukket liv, men andre strekker strikken langt for noen fattige minutters berømmelse på TV. I årenes løp har det oppstått mange muligheter for den som hungrer etter berømmelse. Noen er villig til å gjøre nærmest hva som helst for å nå ut til folket.

For noen har slik deltakelse vært en suksess, for andre en tragedie. Det sies at mange angret seg og endog slitt med psykiske problemer som følge av opplevelsene i ettertid. Det hele ble ikke som det hadde tenkt. Selv om de selv delvis holder regien, kjenner de ikke nødvendigvis sitt publikum. Til det trenger man erfaring. Sprell og moro som i utgangspunktet skulle fremstå som kult kan treffe publikum på en annen måte. Avstanden mellom idol og idiot er ikke lang.

Selv mennesker som eksponerer seg slikt gjennom blogger, videosnutter på ”You Tube”, ved deltakelse i ”Big Brother” eller likende vil nok også ha et privat rom de hegner om. De viser oss sider av seg selv det er villig til å dele med andre.

Mennesker forandrer seg over tid. Vi deler de ulike fasene i livet inn mer eller mindre bestemte faser: Barn, ungdom, voksen og eldre. Til hver av disse fasene hører visse karakteristika. Brytningstiden mellom det å være ung og det å være voksen er nok den som ofte er beheftet med størst risiko. Her utfordrer man både egen kropp og sjel. Det er også den perioden de fleste av oss gjør dumhetene. Problemet har likevel løst seg fordi vi har bearbeidet hendelsene og andre har hatt begrenset interesse i å minne oss på dem. Hukommelsen er dessuten selektiv og begrenset. Vi kan legge det hele bak oss å gå videre.

Situasjonen i dag er en helt annen. Dagens ungdom blir selv i de mest pinlige situasjoner festet til film eller foto. Mer eller mindre frivillig dokumenteres hendelser som siden kan oppfattes som feiltrinn. De uheldige havner på nettet, mens andre lever en uviss tilværelse på noens mobil eller datamaskin. Atter andre dokumenterer iherdig sine egne feiltrinn på egne nettsider, diskusjonsfora eller via øyeblikksmeldinger. Her hamres den usminkede sannhet inn i stein, noen i porøs sådan, andre i hard granitt. Ting ligger permanent lagret og slettes sjeldent.

Det fremstår som urimelig å skulle moralisere ovenfor dagens ungdom om hva de bør og ikke bør gjøre. De opplever verden på sin måte og føler selv de gjør de rette tingene. Det føles mer naturlig å ta til orde for at også de skal få muligheter til å slette sine spor. Mange vil sikkert aldri være interessert i å benytte en slik mulighet, men rettigheten bør være tilstede. Vi er i praksis langt fra en slik situasjon i dag. Det viser seg å være svært vanskelig å slette enkelte typer spor. Den som har slike ønsker blir i beste fall satt i en situasjon hvor vedkommende må lete opp kilden til publiseringen og henstille om sletting. I den grad slik informasjon allerede er publisert på nettet, er man dårlig stilt. Noen kan allerede ha lastet ned informasjonen. Det kan være private brukere, virksomheter, Internett biblioteker eller søkemotorer.

Et ordtak som kan trekkes frem er ”felles skjebne, felles trøst”. Alle unge er utsatt for samme trusselen. Mangel på et plettfritt sinn i ungdommen bør vel ikke skade noen? Svaret vil også variere fra person til person. Noen bryr seg, andre gjør ikke.

Personvern på nettet

Personvern eller "privacy" som det heter på engelsk er noen abstrakt begrep. Fremfor alt dreier dette seg om retten til å være i fred når man selv måtte ønske det. I dette ligger muligheten for å ha et privatliv og kontroll på hvem den enkelte ønsker å dele opplysninger med.

Det å være på nettet er som å sitte i et glasshus - du må selv sørge for gardinene. Beskyttelse mot vær og vind er reell nok, men kun en liten sten er nødvendig for å vise hvor sårbar du er.

Det er viktig å være dette bevisst når man lener seg tilbake i stolen og surfer inn i cyberspace. Sørg for at du selv har rimlig kontroll med opplysninger om dine personlige forhold - andre kan både bruk og missbruke slike opplysninger.

Hos det norske Datatilsynet kan du finne mye interresant stoff om nevnte tema. Følg linken til www.datatilsynet.no.