Personvern selv for ekshibisjonistene?

Viljen til å dele privatlivet med andre kan tilsynelatende være ganske så forskjellig fra menneske til menneske. Noen lever et ganske så tilbaketrukket liv, men andre strekker strikken langt for noen fattige minutters berømmelse på TV. I årenes løp har det oppstått mange muligheter for den som hungrer etter berømmelse. Noen er villig til å gjøre nærmest hva som helst for å nå ut til folket.

For noen har slik deltakelse vært en suksess, for andre en tragedie. Det sies at mange angret seg og endog slitt med psykiske problemer som følge av opplevelsene i ettertid. Det hele ble ikke som det hadde tenkt. Selv om de selv delvis holder regien, kjenner de ikke nødvendigvis sitt publikum. Til det trenger man erfaring. Sprell og moro som i utgangspunktet skulle fremstå som kult kan treffe publikum på en annen måte. Avstanden mellom idol og idiot er ikke lang.

Selv mennesker som eksponerer seg slikt gjennom blogger, videosnutter på ”You Tube”, ved deltakelse i ”Big Brother” eller likende vil nok også ha et privat rom de hegner om. De viser oss sider av seg selv det er villig til å dele med andre.

Mennesker forandrer seg over tid. Vi deler de ulike fasene i livet inn mer eller mindre bestemte faser: Barn, ungdom, voksen og eldre. Til hver av disse fasene hører visse karakteristika. Brytningstiden mellom det å være ung og det å være voksen er nok den som ofte er beheftet med størst risiko. Her utfordrer man både egen kropp og sjel. Det er også den perioden de fleste av oss gjør dumhetene. Problemet har likevel løst seg fordi vi har bearbeidet hendelsene og andre har hatt begrenset interesse i å minne oss på dem. Hukommelsen er dessuten selektiv og begrenset. Vi kan legge det hele bak oss å gå videre.

Situasjonen i dag er en helt annen. Dagens ungdom blir selv i de mest pinlige situasjoner festet til film eller foto. Mer eller mindre frivillig dokumenteres hendelser som siden kan oppfattes som feiltrinn. De uheldige havner på nettet, mens andre lever en uviss tilværelse på noens mobil eller datamaskin. Atter andre dokumenterer iherdig sine egne feiltrinn på egne nettsider, diskusjonsfora eller via øyeblikksmeldinger. Her hamres den usminkede sannhet inn i stein, noen i porøs sådan, andre i hard granitt. Ting ligger permanent lagret og slettes sjeldent.

Det fremstår som urimelig å skulle moralisere ovenfor dagens ungdom om hva de bør og ikke bør gjøre. De opplever verden på sin måte og føler selv de gjør de rette tingene. Det føles mer naturlig å ta til orde for at også de skal få muligheter til å slette sine spor. Mange vil sikkert aldri være interessert i å benytte en slik mulighet, men rettigheten bør være tilstede. Vi er i praksis langt fra en slik situasjon i dag. Det viser seg å være svært vanskelig å slette enkelte typer spor. Den som har slike ønsker blir i beste fall satt i en situasjon hvor vedkommende må lete opp kilden til publiseringen og henstille om sletting. I den grad slik informasjon allerede er publisert på nettet, er man dårlig stilt. Noen kan allerede ha lastet ned informasjonen. Det kan være private brukere, virksomheter, Internett biblioteker eller søkemotorer.

Et ordtak som kan trekkes frem er ”felles skjebne, felles trøst”. Alle unge er utsatt for samme trusselen. Mangel på et plettfritt sinn i ungdommen bør vel ikke skade noen? Svaret vil også variere fra person til person. Noen bryr seg, andre gjør ikke.