Om å være med

I gamle dager trengte man kabel eller frimerke for å kommunisere. Det er et for lengst avsluttet kapittel. Ting skal være trådløst i dag og oppkobling skal helst skje automatisk, uten at bruker merker noe som helst. Er du trendy sørger du for å være tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Når jeg engang blir bestefar kan jeg fortelle mine barnebarn om gamle dager. Den gang man skaffet seg brevvenner og måtte vente opptil en uke før man fikk svar. Med spenning løp vi til postkassen. Noe til meg i dag tro? Mor og far hadde full kontroll. Selv feil farge på konvolutten kunne utløse de mest ubehagelige spørsmål.

Allerede på midten av 90-tallet begynte jeg å se litt rart på folk som ikke hadde vett på å skaffe seg mobil. En venn av meg hadde mobiltelefon, men skrudde den kun på når han selv trengte å kommunisere. Alle som prøvde å nå han hadde ikke samme hell. Grenseløst irriterende var det, men av respekt for hans valgfrihet, sa jeg aldri noe.

Barn av vårt århundre er ikke så gamle før de klargjør at et liv uten mobiltelefon er ganske så utenkelig. Med på kjøpet får man både kamera, videokamera, avtalekalender, radio og MP3 spiller. Barn og unge vokser inn i en slags symbiose med teknologien. Teknologien og behovene utfyller hverandre.

Tiden er over da en mobil er det eneste saliggjørende. De som vil henge med bør ha konstant tilgang til datamaskin. Tjenester som nettspill, e-post, Skype eller MSN er for lengst blitt en del av det norske språk. For lagt fravær fra disse teknologiene kan utløse de sterkeste abstinenser. Deler av det sosiale liv kan faktisk hemmes. Mens foreldre er av den oppfatning at poden kun sitter å ser inn i en skjerm, pleier han sitt nettverk. Han kan ha samtalen gående med mange av vennene sine, parallelt med at han spiller et spill, ser på TV og lytter til musikk. Nå og da popper det opp meldinger som skal bearbeides og besvares. Kommunikasjonen er neppe av høyverdig prosa, men riktig for situasjonen og formålet. De mest avanserte bruker også webkamera, slik at man kan se den man kommuniserer med.

Det er lett å forstå for at barn og unge ønsker å bruke tid i den teknologiske verden. Her strømmer stimuliene i et tempo som ingen kan konkurrere med. Tiden i den virkelige verden vil kunne fremstå som trist å grå. Vi er kommet til øyeblikksamfunnet hvor inntrykk strømmer inn gjennom alle sanseorganer, i et tempo ingen tidligere generasjoner har sett maken til. Jeg vil ikke gå i fellen å si at alt var bedre i gamle dager, men lettere var det nok.