Si meg hvem du omgås, skal jeg si deg hvem du er. Gamle visdomsord er ikke lenger hva de var. I dag dreier det seg om å spinne nettverk. Som en edderkopp kaster man ut sine klebrige tråder i alle retninger. Om trådene fester seg, er det et ekte bevis på at man er verdsatt.
Her forleden dag fikk jeg en mail som var sendt av en gammel klassevennine. Godt tilrettelagt av en netttjeneste naturligvis, stod det at hun så på meg som en venn. Spørsmålet var åpenbart. Gjorde jeg det samme? Det eneste jeg trengte å gjøre var å trykke ja eller nei. I samme åndedrag ble jeg minnet om at å avstå fra å svare like gjerne ville tolkes som en avvisning. Smarte karer tenkte jeg, de som har tilrettelagt tjenesten. De bruker like godt sine egne kunder som frontsoldater for å hanke inn enda en i folden.
Nettverksbygging på nettet har gått som en farsott gjennom landet vårt. Begreper som "facebook" og liknende har i løpet av natten gått fra et fremmedord til et fenomen.
- Hva? Er du ikke på facebook? Nei, da så.
Man kunne formelig se at uttrykket "særing" ble undertrykt av leppene. De sosiale rammene endrer seg raskt på nettet. Det som er kult idag, suger i morgen. Kanskje bør jeg se å svare venninen min, for venn er hun jo. Dessuten kan det være at om jeg venter et par uker, så surfer hun videre på en ny farsott - da får jeg neppe en ny invitasjon.
mandag 30. april 2007
torsdag 19. april 2007
En for meg?
Nettsider som tilbyr assistanse i jakten på kjærligheten vokser frem som paddehatter. Tilbudet dekker åpenbart et behov for et bredt spekter av befolkningen, ung som gammel. Her kan man med påtatt anonymitet legge ut om de mest raffinerte og spennende personlige beskrivelser om seg selv, uten å avsløre hvem man er. Det gjøres først for den eller de innehaveren finner det formålstjenlig å ha tettere kontakt med. I forkant har dialogen gått varmt over chatt og e-post, slik at kun det magiske øyeblikk hvor de fire søkende øyne møttes gjenstår. Er hun den rette for meg tro? Livets harde realitet kan knuse drømmer i løpet av sekunder. Det å møtes ansikt til ansikt er ikke spøk. Man kan ikke lenger presentere seg slik man vil at andre skal oppfatte enn, men er prisgitt et annet menneskes kritiske blikk.
- Vi følte nesten at vi kjente hverandre før vi møttes, sa en venn av meg som hadde møtt sin siste håpefulle. - Men hun var ikke som jeg trodde, fortsatte han. Han hadde slitt seg gjennom en hel kveld uten annet resultat enn å knuse nok et håp. Livet hans gikk videre det.
Vi kaster skygger inn i et nytt, spennende landskap. På disse sidene kan du selv bestemme form og farge, men det å være for kreativ kan slå hardt tilbake. Urettmessig markedsføring av seg selv blir sjeldent godt mottatt.
- Vi følte nesten at vi kjente hverandre før vi møttes, sa en venn av meg som hadde møtt sin siste håpefulle. - Men hun var ikke som jeg trodde, fortsatte han. Han hadde slitt seg gjennom en hel kveld uten annet resultat enn å knuse nok et håp. Livet hans gikk videre det.
Vi kaster skygger inn i et nytt, spennende landskap. På disse sidene kan du selv bestemme form og farge, men det å være for kreativ kan slå hardt tilbake. Urettmessig markedsføring av seg selv blir sjeldent godt mottatt.
onsdag 18. april 2007
Om å være med
I gamle dager trengte man kabel eller frimerke for å kommunisere. Det er et for lengst avsluttet kapittel. Ting skal være trådløst i dag og oppkobling skal helst skje automatisk, uten at bruker merker noe som helst. Er du trendy sørger du for å være tilgjengelig hvor som helst, når som helst.
Når jeg engang blir bestefar kan jeg fortelle mine barnebarn om gamle dager. Den gang man skaffet seg brevvenner og måtte vente opptil en uke før man fikk svar. Med spenning løp vi til postkassen. Noe til meg i dag tro? Mor og far hadde full kontroll. Selv feil farge på konvolutten kunne utløse de mest ubehagelige spørsmål.
Allerede på midten av 90-tallet begynte jeg å se litt rart på folk som ikke hadde vett på å skaffe seg mobil. En venn av meg hadde mobiltelefon, men skrudde den kun på når han selv trengte å kommunisere. Alle som prøvde å nå han hadde ikke samme hell. Grenseløst irriterende var det, men av respekt for hans valgfrihet, sa jeg aldri noe.
Barn av vårt århundre er ikke så gamle før de klargjør at et liv uten mobiltelefon er ganske så utenkelig. Med på kjøpet får man både kamera, videokamera, avtalekalender, radio og MP3 spiller. Barn og unge vokser inn i en slags symbiose med teknologien. Teknologien og behovene utfyller hverandre.
Tiden er over da en mobil er det eneste saliggjørende. De som vil henge med bør ha konstant tilgang til datamaskin. Tjenester som nettspill, e-post, Skype eller MSN er for lengst blitt en del av det norske språk. For lagt fravær fra disse teknologiene kan utløse de sterkeste abstinenser. Deler av det sosiale liv kan faktisk hemmes. Mens foreldre er av den oppfatning at poden kun sitter å ser inn i en skjerm, pleier han sitt nettverk. Han kan ha samtalen gående med mange av vennene sine, parallelt med at han spiller et spill, ser på TV og lytter til musikk. Nå og da popper det opp meldinger som skal bearbeides og besvares. Kommunikasjonen er neppe av høyverdig prosa, men riktig for situasjonen og formålet. De mest avanserte bruker også webkamera, slik at man kan se den man kommuniserer med.
Det er lett å forstå for at barn og unge ønsker å bruke tid i den teknologiske verden. Her strømmer stimuliene i et tempo som ingen kan konkurrere med. Tiden i den virkelige verden vil kunne fremstå som trist å grå. Vi er kommet til øyeblikksamfunnet hvor inntrykk strømmer inn gjennom alle sanseorganer, i et tempo ingen tidligere generasjoner har sett maken til. Jeg vil ikke gå i fellen å si at alt var bedre i gamle dager, men lettere var det nok.
Når jeg engang blir bestefar kan jeg fortelle mine barnebarn om gamle dager. Den gang man skaffet seg brevvenner og måtte vente opptil en uke før man fikk svar. Med spenning løp vi til postkassen. Noe til meg i dag tro? Mor og far hadde full kontroll. Selv feil farge på konvolutten kunne utløse de mest ubehagelige spørsmål.
Allerede på midten av 90-tallet begynte jeg å se litt rart på folk som ikke hadde vett på å skaffe seg mobil. En venn av meg hadde mobiltelefon, men skrudde den kun på når han selv trengte å kommunisere. Alle som prøvde å nå han hadde ikke samme hell. Grenseløst irriterende var det, men av respekt for hans valgfrihet, sa jeg aldri noe.
Barn av vårt århundre er ikke så gamle før de klargjør at et liv uten mobiltelefon er ganske så utenkelig. Med på kjøpet får man både kamera, videokamera, avtalekalender, radio og MP3 spiller. Barn og unge vokser inn i en slags symbiose med teknologien. Teknologien og behovene utfyller hverandre.
Tiden er over da en mobil er det eneste saliggjørende. De som vil henge med bør ha konstant tilgang til datamaskin. Tjenester som nettspill, e-post, Skype eller MSN er for lengst blitt en del av det norske språk. For lagt fravær fra disse teknologiene kan utløse de sterkeste abstinenser. Deler av det sosiale liv kan faktisk hemmes. Mens foreldre er av den oppfatning at poden kun sitter å ser inn i en skjerm, pleier han sitt nettverk. Han kan ha samtalen gående med mange av vennene sine, parallelt med at han spiller et spill, ser på TV og lytter til musikk. Nå og da popper det opp meldinger som skal bearbeides og besvares. Kommunikasjonen er neppe av høyverdig prosa, men riktig for situasjonen og formålet. De mest avanserte bruker også webkamera, slik at man kan se den man kommuniserer med.
Det er lett å forstå for at barn og unge ønsker å bruke tid i den teknologiske verden. Her strømmer stimuliene i et tempo som ingen kan konkurrere med. Tiden i den virkelige verden vil kunne fremstå som trist å grå. Vi er kommet til øyeblikksamfunnet hvor inntrykk strømmer inn gjennom alle sanseorganer, i et tempo ingen tidligere generasjoner har sett maken til. Jeg vil ikke gå i fellen å si at alt var bedre i gamle dager, men lettere var det nok.
Personvern selv for ekshibisjonistene?
Viljen til å dele privatlivet med andre kan tilsynelatende være ganske så forskjellig fra menneske til menneske. Noen lever et ganske så tilbaketrukket liv, men andre strekker strikken langt for noen fattige minutters berømmelse på TV. I årenes løp har det oppstått mange muligheter for den som hungrer etter berømmelse. Noen er villig til å gjøre nærmest hva som helst for å nå ut til folket.
For noen har slik deltakelse vært en suksess, for andre en tragedie. Det sies at mange angret seg og endog slitt med psykiske problemer som følge av opplevelsene i ettertid. Det hele ble ikke som det hadde tenkt. Selv om de selv delvis holder regien, kjenner de ikke nødvendigvis sitt publikum. Til det trenger man erfaring. Sprell og moro som i utgangspunktet skulle fremstå som kult kan treffe publikum på en annen måte. Avstanden mellom idol og idiot er ikke lang.
Selv mennesker som eksponerer seg slikt gjennom blogger, videosnutter på ”You Tube”, ved deltakelse i ”Big Brother” eller likende vil nok også ha et privat rom de hegner om. De viser oss sider av seg selv det er villig til å dele med andre.
Mennesker forandrer seg over tid. Vi deler de ulike fasene i livet inn mer eller mindre bestemte faser: Barn, ungdom, voksen og eldre. Til hver av disse fasene hører visse karakteristika. Brytningstiden mellom det å være ung og det å være voksen er nok den som ofte er beheftet med størst risiko. Her utfordrer man både egen kropp og sjel. Det er også den perioden de fleste av oss gjør dumhetene. Problemet har likevel løst seg fordi vi har bearbeidet hendelsene og andre har hatt begrenset interesse i å minne oss på dem. Hukommelsen er dessuten selektiv og begrenset. Vi kan legge det hele bak oss å gå videre.
Situasjonen i dag er en helt annen. Dagens ungdom blir selv i de mest pinlige situasjoner festet til film eller foto. Mer eller mindre frivillig dokumenteres hendelser som siden kan oppfattes som feiltrinn. De uheldige havner på nettet, mens andre lever en uviss tilværelse på noens mobil eller datamaskin. Atter andre dokumenterer iherdig sine egne feiltrinn på egne nettsider, diskusjonsfora eller via øyeblikksmeldinger. Her hamres den usminkede sannhet inn i stein, noen i porøs sådan, andre i hard granitt. Ting ligger permanent lagret og slettes sjeldent.
Det fremstår som urimelig å skulle moralisere ovenfor dagens ungdom om hva de bør og ikke bør gjøre. De opplever verden på sin måte og føler selv de gjør de rette tingene. Det føles mer naturlig å ta til orde for at også de skal få muligheter til å slette sine spor. Mange vil sikkert aldri være interessert i å benytte en slik mulighet, men rettigheten bør være tilstede. Vi er i praksis langt fra en slik situasjon i dag. Det viser seg å være svært vanskelig å slette enkelte typer spor. Den som har slike ønsker blir i beste fall satt i en situasjon hvor vedkommende må lete opp kilden til publiseringen og henstille om sletting. I den grad slik informasjon allerede er publisert på nettet, er man dårlig stilt. Noen kan allerede ha lastet ned informasjonen. Det kan være private brukere, virksomheter, Internett biblioteker eller søkemotorer.
Et ordtak som kan trekkes frem er ”felles skjebne, felles trøst”. Alle unge er utsatt for samme trusselen. Mangel på et plettfritt sinn i ungdommen bør vel ikke skade noen? Svaret vil også variere fra person til person. Noen bryr seg, andre gjør ikke.
For noen har slik deltakelse vært en suksess, for andre en tragedie. Det sies at mange angret seg og endog slitt med psykiske problemer som følge av opplevelsene i ettertid. Det hele ble ikke som det hadde tenkt. Selv om de selv delvis holder regien, kjenner de ikke nødvendigvis sitt publikum. Til det trenger man erfaring. Sprell og moro som i utgangspunktet skulle fremstå som kult kan treffe publikum på en annen måte. Avstanden mellom idol og idiot er ikke lang.
Selv mennesker som eksponerer seg slikt gjennom blogger, videosnutter på ”You Tube”, ved deltakelse i ”Big Brother” eller likende vil nok også ha et privat rom de hegner om. De viser oss sider av seg selv det er villig til å dele med andre.
Mennesker forandrer seg over tid. Vi deler de ulike fasene i livet inn mer eller mindre bestemte faser: Barn, ungdom, voksen og eldre. Til hver av disse fasene hører visse karakteristika. Brytningstiden mellom det å være ung og det å være voksen er nok den som ofte er beheftet med størst risiko. Her utfordrer man både egen kropp og sjel. Det er også den perioden de fleste av oss gjør dumhetene. Problemet har likevel løst seg fordi vi har bearbeidet hendelsene og andre har hatt begrenset interesse i å minne oss på dem. Hukommelsen er dessuten selektiv og begrenset. Vi kan legge det hele bak oss å gå videre.
Situasjonen i dag er en helt annen. Dagens ungdom blir selv i de mest pinlige situasjoner festet til film eller foto. Mer eller mindre frivillig dokumenteres hendelser som siden kan oppfattes som feiltrinn. De uheldige havner på nettet, mens andre lever en uviss tilværelse på noens mobil eller datamaskin. Atter andre dokumenterer iherdig sine egne feiltrinn på egne nettsider, diskusjonsfora eller via øyeblikksmeldinger. Her hamres den usminkede sannhet inn i stein, noen i porøs sådan, andre i hard granitt. Ting ligger permanent lagret og slettes sjeldent.
Det fremstår som urimelig å skulle moralisere ovenfor dagens ungdom om hva de bør og ikke bør gjøre. De opplever verden på sin måte og føler selv de gjør de rette tingene. Det føles mer naturlig å ta til orde for at også de skal få muligheter til å slette sine spor. Mange vil sikkert aldri være interessert i å benytte en slik mulighet, men rettigheten bør være tilstede. Vi er i praksis langt fra en slik situasjon i dag. Det viser seg å være svært vanskelig å slette enkelte typer spor. Den som har slike ønsker blir i beste fall satt i en situasjon hvor vedkommende må lete opp kilden til publiseringen og henstille om sletting. I den grad slik informasjon allerede er publisert på nettet, er man dårlig stilt. Noen kan allerede ha lastet ned informasjonen. Det kan være private brukere, virksomheter, Internett biblioteker eller søkemotorer.
Et ordtak som kan trekkes frem er ”felles skjebne, felles trøst”. Alle unge er utsatt for samme trusselen. Mangel på et plettfritt sinn i ungdommen bør vel ikke skade noen? Svaret vil også variere fra person til person. Noen bryr seg, andre gjør ikke.
Personvern på nettet
Personvern eller "privacy" som det heter på engelsk er noen abstrakt begrep. Fremfor alt dreier dette seg om retten til å være i fred når man selv måtte ønske det. I dette ligger muligheten for å ha et privatliv og kontroll på hvem den enkelte ønsker å dele opplysninger med.
Det å være på nettet er som å sitte i et glasshus - du må selv sørge for gardinene. Beskyttelse mot vær og vind er reell nok, men kun en liten sten er nødvendig for å vise hvor sårbar du er.
Det er viktig å være dette bevisst når man lener seg tilbake i stolen og surfer inn i cyberspace. Sørg for at du selv har rimlig kontroll med opplysninger om dine personlige forhold - andre kan både bruk og missbruke slike opplysninger.
Hos det norske Datatilsynet kan du finne mye interresant stoff om nevnte tema. Følg linken til www.datatilsynet.no.
Det å være på nettet er som å sitte i et glasshus - du må selv sørge for gardinene. Beskyttelse mot vær og vind er reell nok, men kun en liten sten er nødvendig for å vise hvor sårbar du er.
Det er viktig å være dette bevisst når man lener seg tilbake i stolen og surfer inn i cyberspace. Sørg for at du selv har rimlig kontroll med opplysninger om dine personlige forhold - andre kan både bruk og missbruke slike opplysninger.
Hos det norske Datatilsynet kan du finne mye interresant stoff om nevnte tema. Følg linken til www.datatilsynet.no.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)