Hva trigger deg?

Hva som pirrer nysjerrighet er nok individuelt. Forestill deg påstånden at du er nysjerrig av natur. Helt fra du var liten var du søkende, stilte spørsmål og ville vite. Kan hende vi bare er sånn, vi mennesker. Kan hende er det nettopp det evolusjonen har avlet frem. Gjennom det å stille spørsmål og søke svar, har vi blitt tilpasset og moderne. Noen er nysjerrige på teknologi og vitenskap, andre på hva nabo, kjendiser og venner foretar seg. Jeg skal ikke moralisere over hva som er renskåret og edelt, men tenker meg at en brorpart er mest opptatt av det siste. Selv mennesker som omtaler den kulørte pressen med forakt, må vel erkjenne at forsidene i det minst kan pirre nysjerrigheten. Uansett så selger nå bladene som aldri før, neppe fordi de inneholder beskrivelse av tv-programmet.

En ny dag i morgen?

"Du skal få en dag i morra, med blanke ark og fargestifter til..." sang Prøysen

Blanke ark og fargestifter blir det stadig mindre av. Mange må dra med seg brukte ark og fargestifter fra kvelder før. Mulighetene for sosial rehabilitering får stadig vanskeligere kår. En gang tulling, alltid tulling - en gang kjeltring, alltid kjeltring - ser ut til å være dagens parole.

Hvor dette fører samfunnet vårt, vil bare tiden vise. Jeg tenker tilbake til min gamle rektor på barneskolen som en gang sa "Nå glemmer vi dette, men gjør du det en gang til, kommer jeg plutselig på det igjen" . Det er mye visdom i disse ordene. Ett eller annet sted på veien forsvant rektors innsikt.

Dagens nyheter

På stedet jeg vokste opp bodde en dame som het Borgfrid. Vi kalte henne bare "dagens nyheter". Damen hadde en spesiell forkjærlighet for andres privatliv og gikk ikke av veien for berike sine kunnskaper ytterlig på de mest underfundige måter. Borgfrid var dog ikke smålig, hun delte sine nyervervede kunnskaper med alle og enhver. Skulle du spre noe raskt i bygda var gamle Borgfrid redningen. Foret med ny kunnskap skjøt den gamle, skrøpelige kroppen fart. Full av forventning stoppet folk i veikanten og forsynte seg grådig av siste nytt.

"Ja, bare mellom oss...", pleide Borgfrid å starte med. Det fikk selv den mest uinteresserte til å spisse øret.

Borgfrid er for leng skjult av seks favner jord, men hennes ånd lever videre. Sladderet har funnet nye kanaler, gjennom nettet. Borgfrid hadde nok nikket anerkjennende til det hele, men å starte med "Ja, bare mellom oss..." er vel historie.

I kjellere, hyller og skap....?

Alle taler varm om sikkerhetskopier. Det jeg er opptatt av, er hvor disse havner etter hvert? Samling av kunnskap om min adferd, vurderinger, handlingsalternativer, valg og andre personlig karakteristika ligger der.

- Hvorfor skal vi slette noe, det kan jo komme til nytte en dag. Dessuten er det så mye styr å få fjernet det. Hiv det ned i kjelleren.

Sånn havner sikkerhetskopier i glemselens slør for noen år. Kanskje bare ligger de der å samler støv. Mulig vil de aldri mer vil se dagens lys, men enn om de gjør det? Hvem eier informasjonen og hvem kan jeg stille til ansvar om den blir spredd? Redningen så langt har trolig vært at gamle sikkerhetskopier vanskelig lar seg gjenskape. De er en realitet som slett ikke trenger å gjelde for de neste tiår. Ting vi helst vil glemme, har en lei tendens til å dukke opp igjen på en ubehaglig måte. Er du med meg?

Big brother, big mother

Georg Orwell setter i boken 1984 navn på overvåkningssamfunnet. Begrepet "big brother" er for lengst en naturlig del av språket vårt og gir ulike assosiasjoner avhengig av hvem man spør.

- Jeg har da ikke noe å skjule, så hvis de vil, er det bare å overvåke.

Hva den enkelte legger i "de" er uvisst, men trolig sikter et stort flertall til de som bekjemper kriminalitet. De legger til grunn at alle som gjør seg kjent med de mange personlige forhold, har vektige grunner for det. Tross alt, ressonerer man, blir kjeltringene tatt og da er mitt offer så lite. Er det virkelig det?

Hva er det egentlig man mister når privatlivet skrumper inn? Jeg tror få reflekterer over dette før de selv har mistet kontrollen med å bestemme svaret. Bekymringen bør vel ikke konsentreres om lovvokterne, men alle som samler inn data i deres tjenste. Hva gjør de med denne informasjonen under sin varetekt? Behandler de den med respekt og verdighet?